Når frykten er større enn kjærligheten

Noen ganger er det lettere å bare stikke av. Frykten gjør at man ikke føler kjærligheten, og det føles som en befrielse å bli kvitt det faretruende elementet. Det gjør ikke spesielt vondt å stikke av når frykten er større en kjærligheten.

Det å ha et åpent hjerte gjør en sårbar, og er helt nødvendig i et møte med et menneske som man er tiltrukket av og tror man kan bli glad i.

Alle har en fortid og erfaringer som følger med oss som nissen på lasset, og mange får flere erfaringer med årene. Når man involverer seg halvveis med et lass av forbehold inni seg, så forhindrer man kjærligheten fra å vokse. Man gjør det fordi man vil beskytte seg selv, men konsekvensen er at man gradvis mister følelsene og interessen som man opprinnelig hadde.

Kjærligheten er åpen, og dekker over den andres feiltrinn. Kjærligheten sier ikke nødvendigvis at man synes alt ved den andres fortid er like greit, men at man synes at den andre personen er så bra at det har underordnet betydning. Kjærligheten ser fremover og tenker at fortid er fortid, siden det ikke er noe man selv eller den andre kan gjøre noe med. Kjærligheten er villig til å kjempe.

Problemet med mange av vår generasjons ungdommer og unge voksne er at vi er så reflekterte og realistiske at vi lar frykten gjennomsyre adferden. Når denne frykten vokser og blir større en kjærligheten, så er det relativt følelsesfritt å stikke av og forlate et såret hjerte. Så fortsetter den vonde sirkelen, og kanskje det denne gang er det sårede hjertet som tar sine forbehold.

Hvem ønsker å være åpen, når man blir møtt av en frykt som er større enn kjærligheten?
 

Legger mitt hjerte

I dine hender

For å få det knust?